Når mennesker skaper litterære eller kunstneriske verk oppstår vern gjennom åndsverkloven. Dette vernet innebærer at den som skaper (og som loven omtaler som opphavsmannen, også når vedkommende er en kvinne, men i denne teksten bruker vi det kjønnsnøytrale opphavspersonen) i utgangspunktet har en enerett til å forføye over verket gjennom blant annet å fremstille eksemplarer og å fremføre verket offentlig.

Tanken bak Creative Commons er å skape et fleksibelt rammeverk som gjør det mulig for opphavspersonen å dele (helt eller delvis) sin enerett til verket. Til hjelp for dette har organisasjonen utviklet et knippe lisenser som regulerer tilgjengeliggjøring, fremføringer og bearbeidelser av åndsverk.

Videre tar Creative Commons-lisensen for seg det gjerne kalles «nærstående rettigheter». Det er rettigheter til åndsverklignende frembringelser som etter lovens bokstav ikke kan regnes som åndsverk. Eksempler på frembringelser som omfattes av nærstående rettigheter er kunstneriske fremføringer, fotografiske bilder, kataloger, og lignende. Felles for disse frembringelsene er at de, i likhet med åndsverk, har vern etter norsk lov.

Med en Creative Commons-lisens kan opphavspersonen gi brukere en rekke rettigheter til å bruke et vernet verk eller andre frembringelser uten at det må inngås individuelle avtaler med opphavspersonen. Opphavspersonen kan ved hjelp av Creative Commons-lisenser tydelig forbeholde seg visse rettigheter, for eksempel rettigheter til kommersiell bruk, mens ikke-kommersielle brukere kan bruke verket til å skape nye, avledede verk.

Dette gjennomføres rent praktisk gjennom et enkelt system av lisenser. Opphavspersonen velger hvilke rettigheter hun eller han vil beholde, og hvilke rettigheter som overgis brukeren.

Begge deler (tilgjengeliggjøring og gjenbruk) er allerede regulert av lovgivningen. Loven er imidlertid lite fleksibel. Den gjør ikke stort annet enn å slå fast at dette hører inn under rettighetshavers enerett. Lovens standardbestemmelse kan oppsummeres med setningen: «alle rettigheter er reservert rettighetshaver». Det betyr at enhver som ønsker å gjøre et verk tilgjengelig eller bruke det som utgangspunkt for egne bearbeidelser, trenger å skaffe seg en eksplisitt tillatelse fra rettighetshaver. Tanken bak Creative Commons er å tilby brukere en lisens som åpner opp for visse former for bruk og gjenbruk. Dermed kan tilgjengeliggjøring og gjenbruk som dekkes av lisensen skje umiddelbart, uten at det er nødvendig å bruke tid og krefter på å kontakte rettighetshaver for å klarere bruk som omfattes av lisensen. (For øvrige bruksmåter må bruken klareres med rettighetshaver.) Creative Commons oppsummeres gjerne med setningen: «noen rettigheter er reservert rettighetshaver».

De seks kjernelisensene i Creative Commons forklares nærmere i neste avsnitt.