Fri kultur eller proprietær kultur?

Hva er bibliotek-sektorens rolle i tilrettelegging av fri kultur?

Av Thomas Gramstad og Øystein Jakobsen.

Bibliotekene er en manifestasjon av en grunnleggende målsetning om å sikre samfunnet tilgang til mest mulig kunnskap og kultur. Dette er en målsetning som også deles av organisasjoner som EFN og FriBit. Vi vil i det følgende ta opp først noen prinsipielle betraktninger om fri kultur vs. proprietær kultur, deretter vil vi drøfte praktiske løsninger, spesielt med utgangspunkt i Genero-prosjektet, som vi tror vil kunne innebære en vesentlig styrking av økosystemet for fri kultur og digitale kultur- og kunnskapsallmenninger.

Vi håper at denne gjennomgangen vil føre til økt bevissthet om og engasjement innen biblioteksektoren for problemstillinger og diskusjoner i forhold til fri kultur og proprietær kultur. Vi håper også at bibliotekene vil ha en aktiv og ledende rolle i å fremme og styrke fri kultur, og ikke minst — at institusjoner og enkeltpersoner innen sektoren vil støtte, følge opp eller delta i Genero-prosjektet.

Opphavsrett og delingskultur

Fri kultur og proprietær kultur er relativt nye begreper, og er tett knyttet til opphavsretten og dens historie. En kort historisk skisse:

I 1709 ble Statute of Anne innført for å stimulere til nyskapning (men også for å gi kronen/staten anledning til å stoppe eller forhåndssensurere trykking og utgivelse av bøker), gjennom å beskytte forfattere mot at utgivere solgte bøker uten å betale forfatteren.

I 1784 ble følgende nedfelt i den amerikanske grunnloven9: “To promote the Progress of Science and useful Arts, by securing for limited Times to Authors and Inventors the exclusive Right to their respective Writings and Discoveries.” Dette midlertidige monopolet krevde registrering, hadde en varighet på 14 år og gjaldt i effekt kun for kommersiell bruk. Siden har opphavsretten fått større og større inngripen på kunnskaps- og kulturområdet10. Etter stadige utvidelser av opphavsrettens vernetid har ingen verk produsert etter 1922 falt i det fri. I takt med at opphavsretten har fått større omfang og påvirkning har det vokst frem en motkultur til “Copyright” som har fått tilnavnet “Copyleft”.

I programvarens begynnelse eksisterte ikke begrepene “fri programvare” eller “proprietær programvare”/”produsenteid programvare”, det var kun “programvare”. I 1980 økte US Copyright Office omfanget av copyright til å omfatte programvare, på lik linje med f.eks. bøker og musikk11, noe som førte til at mye de facto åpen programvare og den eksisterende delingskulturen rundt denne ble svekket, og at det vokste frem mye lukket programvare. Dette var det ikke alle som satte like stor pris på, og i 1985 ble Free Software Foundation stiftet av Richard Stallman12. FSF lanserte GNU-prosjektet og GPL-lisensen, som garanterer de fire friheter1:

  • Friheten til å bruke
  • Friheten til å distribuere kopier
  • Friheten til å studere og endre
  • Friheten til å distribuere endringer

GPL-lisensen har en betingelse: Dele på like vilkår. Dersom man benytter fri programvare som utgangspunkt for å lage ny programvare (dvs. endre programvaren og lage et avledet verk), så kan man ikke lukke det avledete verket — det avledete verket må deles på samme vilkår som originalverket. Med andre ord, GPL-lisensen gjelder for alle avledete verk, som må distribueres på samme vilkår som originalen, slik at det som tilhører delingskulturen eller allmenningen for fri programvare med GPL-lisens ikke kan tas ut av den. Dette bidro til at mengden fri programvare vokste, og idag er fri programvare en milliardindustri, og det finnes f.eks. 230 000 forskjellige fri programvare-prosjekter bare på nettstedet sourceforge.net13.

Napster-saken i 1999 ble et vendepunkt. Platebransjen ble tilbudt 1 milliard dollar for at Napster skulle få fortsette, men bransjen sa nei og begynte å saksøke. Det som kanskje ikke er like kjent, er at på 18 måneder ble Napster historiens største bibliotek av musikk, og det ble skapt gratis. Wikipedia ble opprettet i 2001, og på fem år ble historiens største oppslagsverk skapt — også dette gratis. Creative Commons ble opprettet i 2003 av Lawrence Lessig og har, inspirert av GPL-lisensen, laget et fleksibelt system for frie lisenser14 beregnet for “ikke-kjørbare åndsverk”, altså tekst, musikk, bilder, video etc.

Bibliotekenes dilemma

Bibliotekene har fått et lovfestet unntak fra opphavsrettens enerett på bruk, og kan fritt låne ut åndsverk uten å be om tillatelse. Problemet er at bibliotekenes unntak fra opphavsretten ikke gjelder kopiering, og at i en digital verden er enhver bruk også en kopiering. Man har forsøkt å omgå problemet med kopisperrer, rettighetsbegrensninger med mer, men brukerne har beveget seg forbi slike hindringer. Kommersielle aktører har både ressurser til å utvikle attraktive løsninger, og anledning til å fremforhandle avtaler med innholdsleverandører. I tillegg kan nye tjenesteleverandører teste opphavsrettens grenser og levere det kundene vil ha, der hvor bibliotekene ikke kan bevege seg i lovens gråsoner. Bibliotekene har heller ikke de ressursene som trenges for å lage nye og grensesprengende kanaler. Befolkningen går i full fart inn i den digitale hverdagen, mens bibliotekene sliter med å følge etter.

Her kommer frie lisenser og åpne grensesnitt inn. Hvis et verk er lisensiert med en fri lisens er det langt enklere for bibliotekene å navigere. Begrensningene er både få og tydelige, og bibliotekene får dermed muligheten til å lage nye tjenester og grensesnitt. Problemer med ressurser og utviklingstakt er fortsatt tilstede, men det kan løses ved at bibliotekene fokuserer på kjernetjenester som katalogisering, registrering og tilrettelegging, og lar andre skape kanaler på deres infrastruktur.

Fri kultur eller proprietær kultur?

Både under IKT-Norges seminar om IKT-politikk og under “Dele – Ikke stjele”-seminaret, stilte Øystein Jakobsen spørsmålet om hvorvidt kunnskap og tanker skal være eiendom. Høyre og Fremskrittspartiet svarte at “patenter er viktige for ellers kan ikke selskaper tjene penger” — og Arbeiderpartiet svarte med at “artisten har lagt tid og energi i sangen sin, like mye som en mann som bygger et hus — begge er eiendom”.

Dersom politikere og samfunn glemmer den opprinnelige intensjonen til opphavsrett og patenter, nemlig å stimulere til kunnskaps- og kulturutvikling, og heller ser på disse mekanismene som ufravikelige naturrettigheter og eneste mulige måte å sikre inntekter for skapere, utøvere og produsenter, da er det kort vei til å få programvare- og metode-patenter i Norge, permanent vernetid, samt enda strengere mekanismer for å kontrollere at ingen bryter med opphavsrettsinnehaveres altomfattende “eiendomsrettigheter” — uansett hvilke konsekvenser dette måtte få for Internett, teknisk utvikling og innovasjon, og grunnleggende menneskerettigheter.

Begrepene Copyright og Copyleft2 kan stilles opp mot hverandre. Noen eksempler på dette er Richard Stallmans foredrag om “Copyright vs. Community”3, eller Lawrence Lessigs beskrivelse av “Free Culture vs. Permission Culture”4. Copyright er et amerikansk begrep som er snevrere enn det norske/europeiske begrepet opphavsrett. Copyright tilsvarer omtrent det som i europeisk opphavsrett kalles de økonomiske rettighetene, og da spesielt i forhold til eneretten til eksemplarfremstilling. På norsk kan vi snakke om fri kultur vs. proprietær kultur. Fri kultur innebærer at deling er tillatt. Det gjelder deling av verket i uendret form, men helst også rett til å endre verket og dele endringene (dvs. deling av avledete verk), og det kan også omfatte retten til å ta betalt for delingen (kommersiell deling/distribusjon).

Dette blir da essensen: Om vi beskriver den ene siden som Copyright, “Permission Culture” eller proprietær kultur har denne følgende fellesnevner: Kunnskap, uttrykk og ideer er (eksklusiv) eiendom. Den andre siden er da Copyleft, “Free Culture” eller fri kultur, dvs. de som mener at tanker og ideer er delt og tilhører alle.

Tilhengerne av proprietær kultur har store ressurser tilgjengelig for å spre sitt budskap, og har lykkes veldig med det. Tilhengerne av fri kultur har ikke de samme ressursene, og selv om vi kanskje er flere i antall så er vi spredt og arbeider litt her og der. Innen programvare har Copyleft fått et godt fotfeste, men det er ennå et godt stykke igjen. Målsetningen er ikke et samfunn der eierskap over kunnskap og ideer er en verdi i seg selv, men et samfunn der alle kan skape og dele fritt.

Copyleft trenger å få et ansikt. KrevSvar-kampanjen5 er et eksempel på dette, der FriBit og EFN samlet argumentasjon og spørsmål og kondenserte dem ned i konkrete krav og spørsmål rettet til de politiske partiene. Det er viktig at delingskulturen i Norge har talspersoner utover programmerere, og “pirater” som lett kan avfeies, og som effektivt kan føre debatten inn på viktige prinsipper og konstruktive spor. Dette bør også være et naturlig interesse- og innsatsområde for bibliotekarer og alle andre som jobber med spredning av kultur og kunnskap.

Et styrket fokus på fri kultur kan løse mange av bibliotekenes problemstillinger rundt opphavsrett, i tillegg til at fri kultur er en verdi i seg selv.

Genero-prosjektet

Genero er et fri programvare-prosjekt igangsatt av FriBit for å etablere flere sett med forretningsmodeller som både ivaretar fri tilgang til kultur og kunnskap gjennom distribusjon av åndsverk med frie lisenser, og at de som skaper åndsverkene kan få betalt ved å velge en modell som passer for dem, innenfor systemet.

Det Genero gjør mer enn noe annet, er å fokusere og samle Copyleft, eller fri kultur. Alt av fritt materiale kan bli tilgjengelig uansett hvor du går — ikke bare ett sted, men alle steder. Både selve registeret og økosystemet rundt tilrettelegger for at de som ønsker at tanker og ideer, programvare, musikk og film skal deles fritt og bygges videre på høster enorme fordeler via Genero. Både i form av økt anerkjennelse og distribusjon, men også ved å tilrettelegge for eksplosive forretningsmodeller med et minimum av “overhead” — jfr. begrepene “Long Tail”6 og “Innovation Happens Elsewhere”7. Eksklusive distribusjonsrettigheter, DRM og proprietære løsninger er ikke tillatt i Genero.

Genero skaper et økosystem for fri kultur, på lignende måte som Internett har skapt et økosystem for fri kommunikasjon. Genero skal:

  • Gjøre fri kultur mer tilgjengelig enn proprietær kultur
  • Muliggjøre forretningsmodeller for fri kultur

Sentralt i Genero er Genero-registeret. Det kan registrere og lenke til ethvert verk i verden som er fritt lisensiert, på en standardisert måte.

Funksjonsbeskrivelse

Beskrivelse av hvordan Genero fungerer for sine brukere:

En opphavsperson registrerer sitt verk i Genero-registeret. Vedkommende spesifiserer så på forhånd hvilke økonomiske betingelser man vil skal gjelde for distribusjon av verket. Hvem som helst kan da distribuere verket uten å måtte be om tillatelse, så lenge de overholder de økonomiske forpliktelsene. Dette er dermed ikke-eksklusiv distribusjon, mye likt avtalelisensiering eller Amazon’s “Click-to-accept”. Hvem som helst kan også forsyne seg av verk i Genero-registeret, på betingelse av at man attribuerer alle verkene man kopierer fra. Med attribuering menes:

  • Man skal navngi og referere verkene i henhold til medium og kontekst (henvisning under et bilde, rulletekst på film etc.)
  • Man skal lenke til opprinnelsesverkene og beskrive relasjonen (inspirert av, oversatt, samplet…)
  • Man skal sette på en inntektsfordeling (revenue-share) etter Generos “Attribution guidelines”.

Slike ikke-eksklusive rammebetingelser som er enkle å forholde seg til vil lage en eksplosjon av nye kanaler og tjenester. En distributør trenger ikke bruke tid og energi på å fremforhandle avtaler, trenger ikke betale på forhånd, eller forholde seg til en risiko ved å ikke få tillatelse. Distributøren kan bare forsyne seg av alt som er registrert, og så betale en andel av omsetningen videre ut fra hva som er spesifisert i betingelsene som er satt av opphavspersonen. Alle kan fritt skape nye verk basert på andre verk, mot at de navngir og refererer hvem de har kopiert fra, og gir dem en andel av inntektene som bestemt på forhånd.

Dette vil gjøre det attraktivt for nye skapere å delta. De bare gjør det de gjør best — å skape — deretter lar de andre ta seg av distribusjonen. Aggregatorer, distributører og betalingsformidlere vil fasilitere alt, men uten å være “gatekeepers” som ekskluderer eller bestemmer betingelser og begrensninger. Alle verk og arbeider som distribueres via Genero har ikke-ekskluderende rettigheter — altså frie lisenser på alt, ingen har enerett til distribusjon — og konkurranse gjør dermed at de beste tjenestetilbyderne vinner. En god sammenligning er bredbåndsleverandører: De konkurrerer med hverandre på service, pris og kvalitet — men uansett hvem du registrerer deg som kunde hos får du den samme tilgangen til Internett.

For sluttbrukeren vil det oppstå en eksplosjon av nye kanaler. Istedenfor nå, hvor aktører bruker årtier på å bestemme seg for om man skal slutte å saksøke nye kanaler og konkurrenter, og heller begynne å tilby det kundene ønsker, vil distributørene i Genero konkurrere på tilgjengelighet, målgruppe, tjenestetyper, service, med mer.

Systemet legger også opp til en intim kobling mellom skaper og publikum, slik at rollen lett reverseres og skillet mellom skaper og bruker/konsument kan bygges ned og viskes ut.

Systemet gjør det også mulig å ta betalt for fri programvare. Man registrerer et verk, f.eks. OpenOffice.org, med en Genero-lisens i tillegg til den lisensen verket har fra før. Dette gjør det mulig å sette forretningsmodeller på frie verk. Man kan hente det fra hvor som helst, men innenfor Genero er det mulig å få betalt.

Forretningsmodellene kan være alt fra at offentlig etat betaler prisen på verket fordi det er bare rett og rimelig, eller at man setter opp en revenue share mellom distributør og skaper, hvor skaperen sier at “hvis du klarer å samle inn penger for meg så kan du beholde 30%”. Det er mange som ønsker å betale for programvare de opplever gir dem verdi, men barrieren mellom verdi og betaling er idag veldig høy.

Generos komponenter og støttespillere

Genero består av flere komponenter:

  • Et register med tilhørende API’er
  • En Genero-lisens
  • Retningslinjer, standarder og regler
  • Betalingsformidling

I tillegg kommer økosystemet rundt, som består av aggregatorer, distributører, skapere og mottakere. Det som knytter disse aktørene sammen er standardiseringsorganet Genero Initiative, som har ansvar for ovennevnte regler og retningslinjer.

Genero-modellen har blitt presentert for flere kjente personer, og har fått støtte fra bl.a.:

Vi håper at mange aktører i biblioteksektoren vil ta en aktiv rolle i Genero-prosjektet8. Bibliotekene har en naturlig rolle i et prosjekt med formål å tilgjengeliggjøre fri kultur, og besitter nøkkelkompetanse om temaer som f.eks. behandling av metadata, identifisering og verksbeskrivelse. Vi ser også et stort potensiale i en kobling mellom registrering i Genero og pliktavlevering, noe som vil bidra til å sikre kulturarven når digitalt innhold er i konstant forandring. Vi oppfordrer alle interesserte om å kontakte oss for ytterligere informasjon.

Kilder og referanser

  1. Hva er fri programvare? (http://www.friprog.no/fri-programvare/ – død lenke)
  2. Copyleft http://en.wikipedia.org/wiki/Copyleft
  3. Copyright versus Community in the Age of Computer Networks http://www.gnu.org/philosophy/copyright-and-globalization.html
  4. Lawrence Lessig: Free Culture (kap. 12) http://efn.no/freeculture/freeculture.html#2_3_2
  5. Krev Svar-kampanjen
  6. Den lange halen http://en.wikipedia.org/wiki/The_Long_Tail
  7. Innovation Happens Elsewhere http://www.dreamsongs.com/IHE/IHE.html
  8. Genero og Norsk Bibliotekforening (http://www.norskbibliotekforening.no/article.php?id=1953 – død lenke)
  9. http://en.wikipedia.org/wiki/Copyright_Clause
  10. http://en.wikipedia.org/wiki/Copyright_Term_Extension_Act
  11. http://en.wikipedia.org/wiki/Software_copyright#History
  12. http://en.wikipedia.org/wiki/Free_Software_Foundation
  13. http://en.wikipedia.org/wiki/SourceForge
  14. Creative Commons Norge https://www.creativecommons.no/
Mer om Genero:
http://www.slideshare.net/FriBit/genero-initiative-nuug-1872176
http://vimeo.com/6197566 (video)
http://fribit.no/prosjekter/genero/ (død lenke) (prosjektets hjemmeside)

Thomas Gramstad er leder for EFN. Øystein Jakobsen er leder i FriBit og prosjektleder for Genero.

Artikkelen er hentet fra Bibliotekaren nr. 12 2009 og benyttet med tillatelse, basert på Creative Commons cc-by-sa fribrukslisens.